Tynning #
Hovedformålet med tynning er å legge til rette for at de gjenværende trærne får en utvikling som gir optimal samlet verdiproduksjon. Dette gjøres ved at mindreverdige treslag og trær med skade tas ut av bestandet, slik at de beste trærne blir stående og får en gunstigere utvikling.
Hvorfor tynning? #
Gjennom tynning kan man sikre at produksjonen fortsetter på de beste trærne. Tynning kan gi inntekter til skogeier, men hovedmotivasjonen for tynning bør være økt kvalitet og tilvekst på gjenstående trær, som grunnlag for høyere fremtidig inntekt.
Når utføres tynning? #
Det frarådes å tynne etter 18–20 meters høyde, på grunn av dårligere stabilitet og fare for vindfellinger. De fleste tynningene foretas normalt mellom 12–18 meter, noe tidligere for furu. På grunn av råterisiko og markens bæreevne bør tynning prioriteres i den kalde årstiden, alternativt må bestandet behandles med råtebekjempende middel på stubbene (Rotstop eller annet godkjent middel).
Det finnes ulike veiledningstabeller for å vurdere tynningsbehov. Dette må anses kun som veiledende. Tynning vurderes i forhold til lokale forhold, som skogbestandets struktur og sammensetning, trærnes kvalitet, klima, bonitet, terrengforhold, avstand til vei, flerbrukshensyn, priser og kostnader, leveringsmuligheter, samt skogeiers ønsker og økonomi. Antall tynninger er også noe skogeier kan vurdere, men i praksis er det sjelden vanlig med flere enn en tynning for gran.
Figur: Tetthetsdiagram for furu som viser selvtynningsgrense S%=12. Den blå pilen viser bestandsutvikling og tynningsprogram med en utgangstetthet på 250 trær pr. daa. og 4% naturlig avgang pr år. (Skogkurs).
Tynningsmetoder og uttak #
Hvor mye man skal tynne og med hvilken metode avhenger av mange forhold, og det er ingen fasit på hva som fungerer best. I hovedsak har man valget mellom rad/gatetynning og selektiv/bestandsgående tynning. Metodene har sine styrker og svakheter, men det er som oftest entreprenørens utstyr og tilgjengelighet som blir avgjørende for valget.
Innenfor begge hovedmetoder kan ulike tynningsmodeller benyttes, vi har i hovedsak lavtynning (der de minste trærne tas ut), høytynning (der de største trærne tas ut), kronetynning (trær i alle sjikt og dimensjoner tas ut og man sparer herskende trær), og til sist har man fri tynning, der man setter igjen de produksjons- og kvalitetsmessig beste trærne med jevnest mulig fordeling. Fri tynning er kanskje den mest dominerende metoden i dagens skogbruk.
Tynningsstyrken, altså hvor stor andel av trærne som tas ut, bør også vurderes. I de senere årene har forskning vist at man bør være noe mer forsiktig med uttaket spesielt med tanke på volumtilveksten totalt sett i bestandet. Ta kontakt med tømmerkjøper eller skogbrukssjef for nærmere vurderinger.
Figur: Tynning med stikkveigående utstyr. (Skogkurs).
Figur: Tynning med bestandsgående utstyr. (Skogkurs).